Jeg har egentlig aldri vært en av de personene som har stresset med jobb eller utdanning.
Jeg er teknisk sett ferdig utdannet i interiør og utstillingsdesign og kan derfra gå ut i lære. Jeg gikk også påbygg det 3.året på videregående, men ufrivillig.
Det 3.året er et år jeg angrer på. Jeg skulle stått på mitt og sagt at jeg trengte pause.
Jeg var utbrent, sliten og hadde kjærlighetssorg.
Sommeren etter 3.året møtte jeg veggen. Og har ikke vært den samme siden.
Høres utrolig dramatisk ut, men det er jo sannheten.
Psykisk lidelse ble hverdagen min. Noe jeg fortsatt sliter med.
De siste årene har derfor jobben min vært meg selv. En jobb som er alt annet enn enkel. En jobb jeg ikke kan ta pause fra.
Det er slitsomt og mange dager er det en evig krangel mellom angsten og meg eller depresjonen og meg.
Å krangle med angsten er som å krangle med en 5åring i matbutikken som har bestemt seg for at den sjokoladen skal h*n ha og du har bestemt at NEI, det skal h*n ikke. Det er skriking, grining og deretter blir man likegyldig for da er man utslitt.
Dette betyr ikke at jeg ikke har planer for hva jeg vil gjøre og drive med fremover. For planer har jeg i massevis.
Jeg elsker nemlig å lære. Jeg suger til meg informasjon og kan sitte en hel dag eller til tider uker og lese om noe jeg finner interessant på nett.
Så jeg har mye å ta av og mye å bruke.
Og jeg har spesielt en ting jeg har utrolig lyst å få til en dag i fremtiden, men dette krever en god del både økonomisk og med planlegging. Men det er noe samfunnet trenger. (For å hjelpe folk) Mer enn det vil jeg ikke si om det nå.
Jeg har lært mer utenfor skole enn jeg noensinne gjorde på skole. Jeg trivdes ikke på skolen og var skikkelig ukomfortabel og alltid trøtt og sliten.
Uheldig med lærere har jeg også vært. Da mange av de har store problemer med å lære vekk og skape engasjement rundt emnene. Og i noen tilfeller har det vært så gale at man ikke skjønner hvordan de har klart å få jobben da de tydelig ikke kvalifiseres.
Jeg syntes det er utrolig bra at så mange velger å ta høyere utdanning.
Og håper for alt i verden at det er mange der ute som har lyst å bli lærere (viktigste man kan utdanne seg som da du er med på å forme de neste generasjonene.), alt innenfor helse, politi og brannvesen osv.
Men jeg må også si at ikke alle er ment for å ta den samme retningen. Det er ikke feil om noen velger å gjøre noe annet med livet sitt.
Vi trenger også mennesker som skaper kunst, musikk, film. Og ja, også bloggere.
En blogg kan hjelpe andre i en travel hverdag.
Finne produktene du trenger for deg. Produktene du ikke har tid til å lete etter eller vet hvor du skal finne.
De blir da testet ut og funnet for deg.
Det er selvfølgelig ikke alle bloggere som er ærlige, men man velger selv hvem man vil følge og føler man kan stole på.
En blogger eller youtuber kan også dele livserfaringer og hindre andre i å møte på de samme problemene. Eller vise andre at de ikke er alene i problemene sine og i andre ting som livet byr på.
Alle trenger en rollemodell.
Så ikke døm noen utifra det faktumet at de har valgt noe annet enn deg selv. Døm heller mennesker utifra hvordan de behandler andre mennesker.
Mitt mål i livet handler ikke om penger eller karriere. Mitt mål i livet er å ha det bra og få andre til å ha det bra.
Jeg vil bare ha et samhold i samfunnet hvor folk kan føle seg trygg og bli tatt vare på. At folk skal slippe å sitte alene og være ensomme.
Men en karriere skal det nok bli på meg og. Når tiden er inne.
Men føler på mange måter at jeg har jobbet hele livet allerede. Jobben min er …alt.
Helt sant – så fint skrevet. Håper ikke du tolket mitt innlegg feil. Mente bare at det virker som at begge oss sliter med ulike ting, i hovedsak angst, noe som er en hemmende lidelse. Selv har jeg innfunnet meg med at jeg aldri kommer til å jobbe – så med “plass i samfunnet” mente jeg ikke at du ikke har det fra før, selvsagt har du det. Livet skal leves, og det kan være like fint uten en A4 ramme. Så lenge man elsker seg selv, har noen å dele det med og trives med det man gjør. Så lenge man er god med andre, og ikke gjør ting som sårer andre mennesker – uansett om man kjenner de eller ei. Livet er fint. Håpe du føler ditt er det også.
Ellen: Takk <3
Og nei tolket ikke feil det du skrev 🙂 Men fikk inspirasjon til å skrive av spørsmålet ditt.
Men ja, angst er utrolig hemmende og en tung byrde å bære. Jeg har slitt en del med hvilken forventninger andre har hatt til meg, om å få en "normal" jobb eller studere og disse tingene.
Men da jeg så at de psykiske problemene ikke forsvant med det første fant jeg ut at jeg måtte tilpasse meg og finne noe jeg liker å gjøre som jeg faktisk kan klare eller i hvert fall begynne på og bygge sakte oppover. Har lært meg å bli flink til å tenke utenfor boksen. Så jeg tror det er det viktige. At man finner noe som driver deg, uansett hva det måtte være. <3