I dag hadde jeg en barndomsvenn på besøk.
Han gikk hjemmenifra i t-skjorte og sandaler da det har vært fint vær største parten av dagen.
Da han kom gående mot døren her var det derimot pøs regn og torden. Så da jeg åpnet døren kom det bare en vått klatt gående bortover.
Jeg lo, han lo.
Også satt vi å pratet resten av besøket om alt fra kosthold, kropp og hjerne til kreativitet og musikk.
Jeg tenker mye på og har lest mye om akkurat dette med tarmsystemet og hvordan det har en egen “hjerne”. Jeg tror tarmsystemet spiller en mye større rolle en vi tror selv. Og ikke minst det faktumet at hjernen og tarmsystemet er direkte koblet sammen. Noe som forklarer hvordan man blir kvalm om man er nervøs osv.
Dette er også forsket mye på akkurat dette med psyken og tarmen. Det f.eks ganske vanlig at de som sliter med melke og gluten allergi også sliter med angst problemer.
Jeg misliker egentlig litt å ha sånne samtaler når det er begrenset med tid. Slike samtaler kan jeg holde gående i timesvis.
Jeg syntes alt er så interessant og fascinerende og kunne sikkert bli både filosof og vitenskapskvinne.
Samtidig som jeg elsker alt kreativt som design, musikk osv.
Nå har jeg mest lyst å bare slappe av med en ny serie, men har sett det mest i kategoriene jeg føler for å se på. Setter alltids pris på tips!
(Til en oppløftende koselig serie som Dawsons Creek eller Parenthood)
I går kveld så jeg “Derren Brown: Miracle – faith or fiction” på netflix etter anbefaling fra min storebror.
Denne går altså under kategorien “stand-up & talk show”. Men vil si talk show er mye mer korrekt selvom han bruker humor til å få frem poenget sitt.
Poenget han prøver å få frem under showet sitt er egentlig slike ting som at vi mennesker setter mange begrensinger for oss selv. Også hvor lett påvirkelig vi mennesker egentlig er.
Under dette showet fikk han den kroniske smerten mange hadde til å forsvinne. Og da snakker vi smerte i rygg, nakke, knær osv.
Han fikk også en dame som brukte briller å hadde ekstremt dårlig syn til å se såpass bra at hun kunne lese alt som sto i et blad som hun bare sekunder før ikke klarte å lese (uten brillene). Og en skeptiker med godt syn til å oppleve det motsatte, altså å ikke klare å lese noe han sekunder før hadde klart helt fint.
Og selvfølgelig alt han sier er jo helt sant. Vi forteller oss selv utrolig mye negativt i løpet av en dag. Og vi jenter/kvinner mest av alle (noe som henger igjen fra gammelt av da vi ikke hadde rettigheter.)
Og i tillegg har mange opplevd å bli mobbet eller bli fortalt at man ikke er god nok eller gjør ting riktig.
I minuttet har man kanskje bare børstet det av seg, men man har ikke glemt det heller. Og vi har en tendens til å bruke tidligere ting som har blitt sagt eller gjort mot oss i mot oss selv når vi føler oss nede.
Mange sitter igjen med kroniske smerter i kroppen lenge etter skaden er vekke. Alt er fint der, men vondt gjør det fortsatt.
Dette er fordi du har blitt vant til at smerten er der, og hjernen er god til å lure oss til å tro ting som ikke er sant. Og det samme med emosjonell smerte.
Våres egen hjerne kan være våres beste venn, men også våres verste fiende.
Sosiale medier og medier generelt gir oss daglig informasjon om ting som kanskje er overdrevet eller slettes ikke sant. Og selv disse tingene vi tror vi ikke tar inn som kanskje en reklame som flyr forbi deg i farten, blir altså registrert. Hjernen din tar opp alt du ser og hører, selv de tingene du ikke får med deg at blir registrert.
Så neste gang du tar deg selv i å tenke ting som at du ikke er god nok, ikke fortjener lykke, ingen er glad i deg osv. husk da på at dette er bare tanker. Tanker du kan endre på. Du kan ta kontrollen tilbake og slutte å tillate disse tankene. Slutt å behandle deg selv dårlig.
Og vit at det er alltid noen der ute som bryr seg. ♥
Jeg anbefaler på det sterkeste å se dette showet på netflix.
“Derren Brown: Miracle – faith or fiction”
Ps: Langvarig forandring skjer aldri over natten. Det krever gjentakelse.
I dag er jeg egentlig ikke i noe humør til å verken blogge eller være på internett i det hele tatt. Føler jeg har nådd et punkt hvor jeg bare ikke vet hva jeg skal gjøre lenger. Jeg pleier alltid å finne en løsning på problemene folk har og mine egne. Ofte krever det at jeg tenker utenfor boksen og finner kreative løsninger, noe jeg har blitt ganske god på.
Akuratt nå uten å gå i for mye detaljer finner jeg ikke noe løsning.
Men selv om instinktene mine er å være negativ akuratt nå skal jeg prøve å holde meg positivt og tro at ting vil ordne seg.
Selv om det av og til kan være noe av det vanskeligste å gjøre.
Det er mye jeg skulle ønske dette landet kunne bli bedre til.
Som å gi hjelp til nordmenn som trenger hjelp. Prøve å bli et mer sosialt samfunn igjen og ikke fortsette å være et resultat av årevis hvor hoved kommunikasjonen har gått igjennom sosiale medier.
Og ha bedre behandlingssystem for personer med psykiske lidelser. Utallige mange sitter å bare stanger hodet i veggen i frustrasjon over å ikke få den hjelper de trenger. Og ikke bare trenger, men hjelpen de har RETT på.
Og ikke bli tatt seriøst i et system som handler om PSYKISKE lidelser fordi du ikke har synlige arr på kroppen setter meg helt ut. Hvor er logikken i dette?
Og kan ikke situasjonen til en person uten synlige fysiske arr være like alvorlig til en som har det?
Og hvorfor er emne i seg selv fortsatt ganske tabulagt?
Noen sier samfunnet er for de sterke. Men er du regnet som svak fordi du får en lidelse?
Det er ikke ofte personen har gjort det mot seg selv. Man velger ikke å slite, og det er absolutt ikke fordi man er svak. Man har gjerne vært den sterkeste i vennegjengen. Tatt på seg andre sine problemer og alltid måtte holde andre oppe. Og til slutt går man tom.
Man har ikke uendelig med ressurser og hvis man i tillegg har vært i mange vanskelige situasjoner og opplevd tunge ting som man selv ikke har kunnet kontrollert så er det ikke lett å sitte med konsekvensene. Man er et direkte resultat av andre sine valg og sitt eget instinkt til å ta vare på andre.
Noen dager går det bare ikke å fake at man har det bra.
Beklager til deg som leser dette at det var det jeg hadde å komme med. Men det er dette som har vært i tankene mine i dag.
Vet ikke hvorfor jeg gjør sånne ting som å sitte i over en time og lese igjennom gamle meldinger på mobilen.
Jeg har meldinger helt tilbake til 2010, siden jeg har hatt iphone siden 2008 har jeg alltid sykronisert med iTunes og dermed alltid hatt alt innholdet på mobilen med meg videre når jeg har oppdatert til nyere modeller.
Sykt å lese meldinger fra folk jeg ikke snakker med lenger, eller til og med folk jeg såvidt husker å ha snakket med.
Heldigvis er det mest morsomme samtaler, men noen er ikke like gøy å lese igjennom. Nå driver jeg heldigvis og sletter 90% av alle meldingene.
Føler det er på tide.
Jeg er ikke lenger den personen jeg var på den tiden og det er ikke de fleste jeg snakket med heller.
Folk forandrer seg og livet går videre.
Hvor mye forandrer man seg egentlig?
Jeg vet at jeg selv har forandret meg på mange måter, spesielt måten jeg snakker på.
Før var det veldig spontane og tullete samtaler og mye av det jeg og mange andre skrev til hverandre ga overhode ikke mening.
Det var liksom i min vennegjeng lov å være litt gal. Vi trengte ikke gi mening, vi trengte ikke å være seriøse hvis vi ikke følte for det.
Og vi kunne si de sykeste ting som falt oss inn å si.
Samtalene over årene er det jeg tror som forandret seg mest. Det gikk fra lette tullete spontante samtaler til mye mer seriøse tunge samtaler og mye mer formelt.
Jeg personlig er ikke en veldig formell person. Jeg hater formelle ting fordi jeg føler meg ukomfortabel hvis jeg må være for ordentlig.
Jeg er mer den sprø personen som kan sitte å le i tre timer om noe helt idiotisk. Samtidig som jeg er flink til å snakke om alt vondt.
Jeg takler ikke “small talk” og aldri skjønt meningen med det.
Man blir ikke kjent av å snakke om været eller at arbeidsdagen var litt kjedelig. Og ikke bryr jeg meg heller.
Når jeg har en samtale med noen liker jeg å bare hoppe rett i det. Hvordan har du det EGENTLIG?
Eller bare sitte å le og tulle og ha det gøy. For hva er vell livet hvis vi bare skal sitte å være grå og triste hele tiden eller bare holde alt inni oss?
Men en ting er sikkert, forandret meg har jeg. Men på mange områder er jeg fortsatt veldig lik mitt tidligere jeg også.
Det er viktig og vokse og få erfaring og utvikle seg, men det er også viktig og ikke gi slipp på de positive sidene som alltid har vært der.
Hiver med den nye sangen til Eminem ft. Beyonce ♥ Give it a listen
Gjerne del hva dere syntes om sangen i kommentarfeltet ♥
#tekstmeldinger #samtaler #mennesker #forandring #walkonwater #eminem
Okei, så jeg må nesten bare snakke om noe for jeg kan ikke være den eneste som føler på dette.
Håper jeg.
Jeg kan være veldig glad i ting som sminke, mote, teknologi og diverse annet.
Men plutselig får jeg bare en enorm skyldfølelse for å like disse tingene.
F.eks Sminke. Jeg liker å være kreativ og jeg elsker farger.
Det er gøy å prøve ut forskjellige looks og se hvordan du kan se mer våken ut bare ved å påføre mascara.
Men så føler jeg at det er dumt å være interessert i noe som dekker til det naturlige. Eller forandrer på utseende man har.
Og det å bruke penger på noe som egentlig ikke er så viktig.
Jeg vil liksom være mest opptatt av ting som er naturlig. Fokusere på naturen og jordkloden.
Og at folk skal være fornøyd med hvordan de ser ut, uten å måtte endre på noe.
Uten å føle behov for å dekke seg til, forstørre pupper eller ta restylane i leppene.
Og når det gjelder klær og mote, så er klær noe vi alle bruker.
Så er greit nok å være interessert i å ha klær som er tilpasset sin egen figur og ville se bra ut.
Men føler at her også går det en grense. Med at man ikke må ha et nytt antrekk klart hver dag, og det å ikke kunne vise seg i samme kjole flere ganger.
Og man trenger da virkelig ikke kjøpe de dyreste klærene.
Teknologi er vell på topp her av det som skaper mest dårlig samvittighet hos meg.
For jeg har en stor guilty pleasure for spesielt Apple produkter.
Men er generelt opptatt av duppe dingser og teknologi. Syntes det er interessant hvordan det fungerer og hvor mye man kan bruke det til.
MEN samtidig så hater jeg det så intenst.
Jeg føler at teknologi og sosiale medier ødelegger oss.
Folk blir syke, både fysisk og psykisk. Vi blir utbrent i en tidlig alder.
Vi føler at vi er sliten og trøtt hele tiden fordi vi både har vanlige ting som jobb/ skole eller annet og i tillegg føler vi må hele tiden følge med på alt som skjer rundt oss på sosiale medier og internett generelt. Så vi bruker enormt mye tid på å ta inn informasjon hele tiden og allikevel skjønner ikke folk hvorfor de ikke orker noe.
Sminke er nok noe jeg kan klare å kose meg med til tross for følelsene som dukker opp innimellom da jeg ikke føler jeg må ha det på hele tiden eller når jeg skal være med folk. Orker jeg ikke så orker jeg ikke.
Og siden jeg selv vet at jeg ikke bruker det for å “fake” noe eller lure noen og generelt ikke bruker mye av det.
Men har en del dager der jeg bare ikke klarer å tenke på annet enn effekten ting har på samfunnet.
De siste ukene har egentlig vært ganske tunge.
Og spesielt de siste dagene.
Grunne vet jeg egentlig ikke selv. Alt jeg vet er at det er at det er tøft å slite med psyken.
Angst er noe dritt!
Og det å ikke vite hvorfor den er der er egentlig det verste. Jeg er også stjernetegnet jomfruen, som gjør at jeg kan få smålig ocd når
noe er ut av min kontroll. Jeg bare må ha svar på ting. Jeg må fikse ting. Jeg takler ikke å ha problemer som er uløste.
Så det å da slite med angst krasjer helt med min personlighet.
Folk tror egentlig angst er noe nervøse personer får. Og det er ikke sant. Det kan virkelig skje med hvem som helst.
Angst er egentlig et overlevelses instinkt og noe vi alle opplever hvis f.eks vi går over veien og en bil kommer mot deg. Men når det skjer
på denne måten at det går utover hverdagen og helsen er det noe annet. Da er det mer som systemet har hengt seg opp og tror alt er farlig.
Tenk på det som en pc hvor harddisken har klikket og ikke fungerer som den skal.
Men som alle opplever, så er det alltid noen perioder som er tyngre enn andre. Angst eller ikke. Det er bare livet.
Men jeg skal vinne. Angsten skal vekk!
I’m in it to win it.
