Verdensdagen for psykisk helse!

I dag er verdens dagen for psykisk helse og temaet i år er “Gi tid”.
Årets kampanje har som mål og oppfordre oss alle til å gjøre ting som er godt for psyken. Være oppmerksomme og tilstedet.

Personlig har jeg slitt med psyken nå i flere år, og det er noe som er blitt ekstremt vanlig. Selvfølgelig alle har baggasje og alle vil oppleve nedturer og tunge dager. Alle vil oppleve angst og alle kan føle seg nedfor.
Det er noe annet når det blir en lidelse. En angst lidelse f.eks har du ikke før du har et angst problem som påvirket hverdagen din i stor grad og vedvarer over lengre tid.

Det er noe jeg syntes er viktig å skille. Angst og angstlidelse. Å være nedfor og ha en depresjon.

I bunn og grunn er angst en helt naturlig følelse å føle på. Det er meningen at angsten skal være der, den har holdt oss i livet. Forbereder oss på møte med en bjørn eller en bil som kommer alt for raskt mot deg. Et signal om å styre unna det som er farlig. Hadde ikke angsten vært der hadde vi ikke brydd oss i møte med en reel fare.
Problemet den dag i dag er at så mange nå opplever angst i helt ufarlige situasjoner. I situasjoner som egentlig er helt trygge.

Så hva har skjedd?

Personlig tror jeg at det er flere faktorer som spiller inn. Men mest av alt slik vi lever i samfunnet nå er utrolig dårlig for helsen våres. Vi styres av sosiale medier og er konstant gjømt bak en skjerm.
Mange har glemt hvordan det er å se noen i øynene mens man snakker sammen og skape ekte bånd med medmennesker. Mange opplever ikke at vennskap varer over mange år, men heller korte perioder før de så blir erstattet med en ny person.
Man henger ikke like ofte med venner i hverdagen. Man inviterer ikke seg selv hjem til folk midt i en ukedag og bare eksisterer sammen. Det må alltid være en event eller en fest.
Mange er singel mye lengre enn før, og starter ikke familie før senere.
Vi har skapt et veldig usunt samfunn som ikke er bra for noen av oss. Flere har blitt introverter og blir sliten av å være for lenge rundt et annet menneske.

Så jeg syntes at årets tema er perfekt.
Gi tiden til noen som trenger den. Vær sammen med noen og være tilstede. Vær oppmerksom.

Med andre ord. Legg fra deg mobilen/pcen og se noen i øynene.

Du kan lese mer om denne dagen HER

Medicate

Flere unge blir diagnotisert med mer alvorlig depresjon. Bruk av antidepressiva har hatt en stadig økning siden 2010.
Og perioden mellom 2010 og 2016 hadde bruken av antidepressiva blandt unge en økning på hele 85%
Jeg vet at i fjoråret 2018 ble det lagt litt mer fokus på alternativ behandling, uten at jeg har noe direkte statestikk på hvor mange dette hjelper og om det blir valgt istedenfor piller, eller sammen med.
Hva syntes du om denne utviklingen?
Hvorfor tror du flere og flere blir psykisk syke?

(kilder: Fhi, Marit Figenschou)

#psykiskhelse #psyke #ungdom #unge #ungvoksen #helse

F*ck Anxiety

I natt hadde jeg en ganske vanskelig natt psykisk. 
Det var ikke noe spesielt jeg tenkte på som utløste det, jeg var egentlig bare forberedt på å sove. 
Men pga. det endte jeg opp med å ikke sovne før klokken 6 om morgenen. 
Så dagen i dag har ikke vært enkel.

En av de vanskelige prosessene når man prøver å bli bedre er at når man eksponerer og utsetter seg, selv i små doser så vil man først bli verre eller oppleve mer plager en stund. 
Og av og til føler man at det er verd det, mens andre ganger er det vanskeligere å holde motet oppe. 

Jeg vil i hvert fall oppmuntre alle som går igjennom noe psykisk til å fortsette og husk at du ikke er alene. 
Det er mye som mangler av hjelp i samfunnet så fokuser på å gjøre det negative om til noe positivt. Dine erfaringer kan hjelpe en annen. 
Og manglene du opplever i samfunnet i dag kan være noe du er med på å endre i fremtiden. 

Håper dere har hatt en bedre dag enn meg ♥

#psyke #psykiskhelse #mentalhealth #mental #health 

Nei, det sitter ikke bare i hodet ditt!

På mange måter skjønner jeg hvorfor mange syntes det er vanskelig å ta psykiske lidelser seriøst. Jeg kan forstå hvorfor folk kommer med dumme svar og løsninger til en som virkelig sliter. 

Det er absolutt ikke riktig. Men jeg forstår det.

Hvorfor henger vi så langt bak i forskning? Hvorfor har vi FORTSATT så få svar? 
Hvorfor er det så vanskelig å få GOD hjelp?

Går man til lege med knukket fot får man hjelp og man får svar på hvor lang tid det vil ta å heale og hva du kan og ikke kan gjøre med foten i mellomtiden. Ganske konkret. 
Dette går ikke når det er psykisk helse det er snakk om. Nettopp fordi folk er forskjellig, takler ting på forskjellige måter og har forskjellige bakgrunner til hvorfor de sliter. 

Noen sliter og går til psykolog og føler at dette virker. Men kanskje de som føler mest hjelp egentlig bare trengte noen å prate med. En å lufte problemene sine til. De trengte bare en som lyttet og fortalte de litt om hva f.eks “depresjon” virkelig er. For noen kan dette være nok. 
Og her har vi på mange måter en system som fungerer. For de som bare trenger slike ting fra en psykolog kan mange få god hjelp, om psykologen er en god match. 

Men for resten er ofte den eneste løsningen de blir presentert altså piller. 
Antidepressiva som blir skrevet ut i bøtter og spann til tross for at du kanskje ikke er depressiv men sliter med angst problematikk eller andre ting. 

Å ta en antidepressiva for angst kan være som å ta en smertestillende for vondt i foten (for de antidepressiva faktisk viser noe effekt for i det hele tatt). Smerter er der, problemet er der…du kan bare ikke føle det like mye lenger. Og for mange har det også stikk motsatt effekt. Problemet blir forverret og gjerne flere problemer dukker opp. 

Å drive å skrive ut antidepressiva som om det var sukkerdrops er altså ikke løsningen. 
Men å kanskje finne svarene på problemet heller er en bedre løsning. Kanskje det ikke ligger i hodet, kanskje det ligger i kroppen. 
Kanskje det er tarmsystemet eller kanskje det er andre ting. 
Tarmsystemet er ofte nå i nyere tid blitt koblet sammen med psykiske plager. Det er ofte vist sammenheng mellom mennesker som har f.eks angst som også sliter med mat intoleranse eller irritabel tarm. 

Men man får ikke svar om man ikke stiller spørsmålet!

F.eks vanncyster er noe som er ganske vanlig hos kvinner (på f.eks eggstokkene), selvom mange gjerne ikke vet om at de har det. Det er generelt ufarlig, men kan oppstå problemer om cystene blir for store. 
Forskning sier her at dette kan være enda en ting man kan koble sammen med psykiske lidelser. Vanncyster er altså linket opp mot bipolar lidelse, adhd, autisme og kraftig angst. 

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere kroppslige undersøkelser blir gjort i sammenheng med psykisk lidelse. Og da mener jeg ikke bare i sammenheng med forskning. Men på hver og en som sliter over lengre tid. 
Og hvorfor blir selv da sjeldent de rette tingene undersøkt? 

Vi kaller det psykisk helse men…
Nei, det sitter ikke BARE i hodet ditt. 

 

Licensed from: Wokandapix pixabay.com

#psykiskhelse #mentalhealth #ikkebarepsykisk #kropp 

Psykisk lidelse er den nye folkesykdommen

Hvis det er noe jeg er dritt lei av å høre så er det “bare du kan hjelpe deg selv” og “bare du har ansvar for at du skal ha det bra”. 
For dette er virkelig ikke sant. 
NEI, man skal ikke sitte seg ned å gi opp heller. JA, man skal jobbe så godt som man klarer for å få ting til. Og man skal prøve å gjøre det som skal til for at du selv skal ha et bra liv og klare å være lykkelig. 

Men det er forskjell på å være psykisk syk og det å f.eks være lat. 
Blir du skutt i begge beina, så kan ikke noen forvente at du skal løpe et maraton neste dag. De kan heller ikke forvente at du skal bli bedre bare med å tenke positivt. Ja, du skal absolutt være motivert og ja du skal absolutt jobbe med å komme deg på bena igjen. MEN du trenger hjelp i mellomtiden. Det er ikke alt du klarer og du skal absolutt ikke måtte være alene i det. 

Vi er dyr som blir syke om vi er for mye ensom, vi trives best med våre egne. 
Vi trenger trygghet og vi trenger omsorg. Mest av alt så trenger vi kjærlighet. 
For vi vil jo egentlig bare bli sett og hørt. Og ikke minst forstått.

Dette med ensomhet ser vi blandt annet mye hos eldre, som blir forlatt for seg selv. Kanskje har mistet sin kjære. De sitter mye for seg selv og blir bare tynnere og tynnere. Humøret er vekke og det virket ikke som om det er noe person igjen til slutt. 
Ensomhet tar knekken på oss som mennesker. 

Og INGEN skal måtte føle på at det er forventet at du skal måtte takle dine problemer og klare og komme deg opp igjen fra dette helt uten hjelp. 

Vi er et samfunn. Dette betyr at hver og en av oss i dette samfunnet har ansvar for at samfunnet skal gå rundt. 
Hvis så mange i dette samfunnet sliter og ikke får noe hjelp, vil ikke mesteparten være i stand til å jobbe. Og hva skjer da? 
Det er så utrolig mange syke nå at behandlingsenterene ikke har nok kapasitet. Det finnes heller ikke nok tilbud for folk som sliter. 
HVA skal man da gjøre og hvor skal man gå? 

Det er ikke greit at folk helt nede på barneskole nivå sliter psykisk. Det er ikke ok at det nå er så UTROLIG mange psykisk syke at ingen får hjelp fordi det ikke er nok kapasitet. Og det er IKKE ok at det ikke er mer variasjon i tilbudene til psykisk syke. 
VI som et samfunn trenger friske mennesker. Vi trenger at folk er i stand til å ta vare på seg selv og er i stand til å arbeide. 
Og vi trenger at de som vokser opp nå har et bedre fokus og har en bedre forståelse for menneskepsyken og at de føler de kan få god hjelp i god tid før dette blir et livsvaring problem. 

Vi trenger at folk får hjelp. For dette er noe som sprer seg. 
Om noen sliter, påvirker dette familie og det påvirker venner. Det påvirker også folk du aldri har møtt før. 

Når skal det endre seg?
Og hva kan VI som et samfunn gjøre for at tingene blir bedre? 

Gjerne DEL eller lag et innlegg om dette selv. Spre ordet. 

Kutt ned på stresset!

Elsker egentlig å våkne opp om dagene å se snø og sol utenfor. 
Skulle ønske solen var oppe litt lengre da, men det skjer gradvis.

Uansett! Nå er det Lørdag, da kan man sitte inne å slappe av eller gå ut å feste eller hva enn man måtte ønske. Man trenger i hvert fall ikke føle på stress. 
Selv er jeg så og si alltid stresset, selvom jeg bare sitter i ro i sofaen. Jeg vet jo at ting ikke skjer raskere av å stresse, men det skjer automatisk. 
Dette er en av tingene jeg vil rette en del fokus mot i år. Altså bli flinkere til å takle stress! 
Selvfølgelig er trening en av tingene som kan hjelpe med å redusere stress, men det er også noe jeg ikke er flink til. Aldri vært en fan av å trene. Og det er ikke det at jeg ikke liker å bruke kroppen, men jeg eier ikke tålmodighet. Trening som ikke føles som trening er mer min stil. Dansing f.eks har alltid vært en stor interesse for meg. Men også det å vaske og rydde i huset er en form for trening, eller gå på tur med venner om det så bare er rundt i nabolaget. Man trenger ikke alltid vite at man trener for at det skal være trening.
Ellers skal det hjelpe å ha rutiner på maten. Altså spise på faste tider hver dag og spise ting som er godt for kroppen. Altså ting som inneholder rett mengde vitaminer og proteiner osv. Også noe jeg er helt elendig på. 
Dette betyr altså ikke at man skal slutte å spise ting som inneholder f.eks sukker. For mange av oss trenger faktisk dette også som en del av kosten for å opprettholde energien også gjør det oss også glad. Og i min bok er noe av det sunneste du kan være, er nettopp det å være GLAD. 
Også det å gi klemmer, holde noen i hånden, klappe en katt utløser oxytocin som er det hormonet som reduserer stress og er også kalt “velvære hormonet”. 

Så ha en stressfri helg folkens♥ Hug someone

♥ Følg meg på Instagram HER  ♥

My Reality – Anxiety

Man roper og skriker, men ingen virkelig hører. 
Man vil bli sett og hørt, men ingen egentlig forstår. 
Hverdagen er en kamp, men folk tror du er lat. 
Det man ikke kan se, tror ikke folk eksisterer. 
Dette er min hverdag:


#mental #helse #health #psyke #Viktig #påtide #at #noen #hører

People Needs People

Hei.
Jeg har slitt nå med panikk angst og depresjon i 4år. Med panikk angsten fulgte agorafobi. 
For de som ikke vet hva agorafobi er så er dette definisjonen ifølge det store medisinske leksikon: “Agorafobi, angst for å oppholde seg utenfor hjemmet, spesielt på steder hvor det er andre mennesker (butikker, kollektive transportmidler), men også på ubeskyttede steder som åpne landskap.”
Det å ikke vite hvorfor det skjer, hva man er redd for eller hvordan man skal løse det er det verste. 
Og jeg har vært igjennom så og si alt. Prøvd så utrolig mange forskjellige metoder og behandliger men føler jeg stadig ender opp tilbake hvor jeg begynte. 
Selvfølgelig for de som står og ser uten ifra så ser de nok litt mer fremgang enn det jeg gjør selv. 

Vanligvis er dette noe jeg ikke ville skrevet på bloggen. 
Bloggen har jeg mer brukt som er fristed. Hvor jeg skriver om upersonlige ting og av og til litt personlig men da positive ting. 
Men nå må jeg nesten snakke ut. Fordi jeg trenger å høre at det finnes flere. 
Jeg vet jo at det er utrolig mange som sliter. Men jeg vil også høre fra folk som har vært igjennom AKKURATT det samme som meg men har kommet seg ut av det. 
Noen som kan fortelle sin historie. Hva som motiverte, hva som hjalp osv. Hvordan de endelig klarte det. 
Og det er det jeg hovedsakelig søker med dette innlegget. 

Men det betyr ikke at jeg ikke vil høre fra alle andre også. For en annen ting jeg har lyst til å få til er vi kan snakke ut om sånt. 
Og at vi som sliter kan stå sammen og bygge hverandre opp. Kanskje lære noe nytt. 
Finne ut hvilken metoder andre har prøvd som vi kanskje ikke har prøvd selv. For det må jo være en måte! 
En måte vi kan klare og komme oss ut av dette. 
Jeg vil ikke at dette skal styre livet mitt i flere år nå. 4år er allerede alt for lenge. Nok er nok. 

-Renate 

Hvis noen vil snakke mer privat om det kan dere ta kontakt HER,-

#Mentalhelse #psyken #angst #depresjon #hjelp #sammen

Å se fremover

Nå er jeg hjemme hos min mor, trengte å bare være et annet sted et par netter. 
De holder på med oppussing og har lagt nytt gulv i stue og gang. Og malt vegger. Så nå holder de på å male og sette på plass lister, og så er de ferdig. 
Hadde egentlig et par planer i tankene da jeg dro ut her, men får ta det igjen neste gang. 
Som jeg har snakket om før sliter jeg med depresjon og panikk angst. Depresjon har jeg egentlig merket veldig lite til oppigjennom disse 3 årene, men den kommer frem av og til. Og det har den gjort den siste uken. Mulig det er fordi jeg har ligget med influensa og ikke kunne gjort noe særlig. Derfor trengte jeg bare å komme meg ut av rommet mitt og være et annet sted.
Men kjenner jeg er kjempe lei av alt sammen. 

Er mange serier som går på tv for tiden hvor de tar opp psykiske problemer. Og jeg har sett noe av det: som f.eks sykt perfekt. 
Og er greit å se at det er flere som sliter, og på en måte er det litt betryggende å vite. For da vet man jo at det kan skje hvem som helst, og at det er mulig å bli kvitt. 
Men samtidig så føler jeg ikke at det hjelper spesielt mye. For det kommer av forskjellige grunner, og selvom mange av metodene for å bli kvitt det er de samme, så er det ting i ens fortid som må “heales”. Grunner til at det har oppstått og skjedd når det skjedde. Automatiske tanker og hvor frykten egentlig stammer fra. 

Jeg vet verfall at for meg hjalp det veldig å flytte ut, og bo med venner. Det sosiale og følelsen av å ikke være alene hjalp meg masse. Jeg var kraftig undervektig før jeg flyttet inn i kollektivet, og nå et år senere er jeg endelig normal vektig. Ble enklere å få i seg mat og gjøre hverdagslige ting da jeg flyttet inn i kollektivet. Har folk å snakke med og tilbringe tid med, folk på min egen alder. Som jeg kan tulle og le masse med. Men er fortsatt en del som sitter igjen. Føler på meg at jeg kanskje er klar for å klare enda mer, men angsten er der fortsatt. Og den kommer når jeg skal ut i uvante situasjoner. 
Men jeg er så klar til å legge alt bak meg…. og gå fremover.


Ps: Dere kan følge meg på Facebook HER,-

#psykisk #helse #psyken #tanker #livet #staystrong #angst #depresjon

#Syk

Uff… siden helgen har jeg vært syk. 
Jeg klarte meg gjennom innflyttningsfesten på lørdagen og hadde det kjempe gøy.
Men nå ligger de fleste av oss her i kollektivet med influensa og hoster og har feber. 
Så derfor har jeg ikke hatt mye å oppdatere her. 

Mens jeg prøver å slappe av leiter jeg gjennom netflix og iTunes etter noe film å se på. 
Satser på noe oppmuntrende og koselig. Noe tips?♥

teenager postcold
sick
coldsick
Everybody knows the struggle…