Jeg har alltid verdsatt det å skille seg ut. Å ikke være helt som alle andre.
Og selvom det er mye positivt med det er det også noen negative sider.
Som å sitte i et rom med mennesker i en helt annen livssituasjon enn deg. Noe du ikke kan relatere til og når dette blir hovedemne for samtalen resten av kvelden. Det er på en måte så rart at man kan være i samme aldersgruppe og gå igjennom de samme livsfasene men samtidig ha det så forskjellig og gjøre så forskjellige ting.
Å ta høyere utdanning har aldri vært en del av planen for meg. Jeg elsker å lære og jeg liker å vite litt om alt og mye om det som virkelig interesserer meg. Men skolebenken var aldri et støttende miljø for meg. Der fikk jeg lære minimalt av de tingene jeg kom for å lære. Og har til og med opplevd en lærer si ” dere trenger ikke forstå det. Bare huske det til prøven”. Hva gjorde jeg der da?
Er ikke hele poenget å forstå?
Hvis jeg kommer for å memorere noe til en prøve og så bare glemme alt, er det ikke da totalt bortkastet? Og det er bare ikke slik jeg lærer.
Jeg MÅ forstå noe for å huske det, ellers tenker hjernen at dette var ubrukelig informasjon og hiver det rett ut igjen. Jeg klarer ikke å huske noe jeg ikke kan ha en samtale om eller diskutere.
Utenfor skole derimot har jeg lært masse.
Alle kan ikke ta de samme veiene i livet, og ikke alt funker for alle.
Men betyr det at man ikke har like mye å snakke om?
