Det er som om det ble sendt inn en klage angående været i sommer, og her får vi noen bonus dager med sol og sommer temperaturer før det så går tilbake til å være kaldt og dystert igjen.
Men i det minste er det koselige ting med høsten også, og nå har vi gått inn i “the spooky season” hvor man kan binge skrekkfilmer eller hive på klassikere som Hocus Pocus på Disney+. Mens man sitter i sofa med teppe over seg og nyter noe varm drikke.
Ikke minst pynte huset i høstfarger og gjøre stemningen mer intim og koselig.
Noe jeg selvfølgelig ikke kan gjøre. Typisk.
Jeg elsker interiør, men rommet mitt er alt for lite til å gjøre noe som helst med det. Jeg vil heller ikke få flere pynte ting inn her som bare vil skape mer rot.
Resten av kollektivet er heller ikke så stort, og igjen vil jeg ikke samle opp mer ting enn jeg allerede har. Spesielt siden det ikke er noe bod å lagre det i når det skal ryddes vekk igjen.
Jeg kan i det minste kjøpe noe høstblomster å ha på rommet.
Akkurat nå sitter jeg å ser på “Emily in Paris” som jeg allerede er helt avhengig av. Det er av han som står bak “Sex and the City” og serien inneholder selvfølgelig mye bra mote.
Hovedpersonen er også en jeg allerede kjenner til “Lily Collins” som også spiller i det romantiske komedie dramaet “Love, Rosie” som jeg også anbefaler å se. Bonne soirée Xx
Det siste jeg ville var at bloggen min skulle handle om dette. Men jeg tror det er det jeg trenger.
Jeg kan ikke lenger sitte å gjømme meg bak Youtube videoer og Netflix serier. Jeg kan ikke sitte å vente på at andre skal hjelpe meg og ikke gjøre noe i mellomtiden.
Jeg kan ikke fortsette å leve et liv som ikke er fullverdig. I frykt.
Jeg orker ikke mer.
Og jeg kan ikke bare sitte her å fortelle om mote og sminke eller hva jeg gjør på når jeg henger med venner og så bare unngå bloggen de dagene jeg ikke har noe annet enn dette å fortelle om.
Men det er skummelt å dele en så sårbar del av livet sitt. Spesielt siden jeg alltid har slitt med anerkjenne den delen.
Isteden for å løse problemene, dealer jeg med å gjømme meg i hverdagen og eksponere meg i små doser når jeg har muligheten til det.
Men det blir altså mange timer hvor jeg flykter.
Men jeg vil ikke bli sett på som en person som sliter mentalt. Jeg hater at jeg er den personen.
Jeg har aldri vært den personen som har gått så mye rundt å tenkt på hvordan jeg ser ut, men jeg har alltid vært en person som har vært opptatt av hvordan folk så på meg sosialt. At jeg har noe å si i en hver samtale, at jeg gir gode råd og at jeg er sosialt smart.
Så å være den personen som de siste årene har hatt et hodet som ikke oppfører seg som det skal har vært et enormt nederlag. Noe som har gjort at jeg distraherer meg selv veldig mye med pc og mobil for å føle meg normal.
Men hvis det er noe jeg har lært oppigjennom, så er det at man kan ikke flykte fra seg selv. Og det å flykte for slike vanskelige følelser og en hjerne som ikke klarer å tenke normalt er ingen måte å rette opp i det igjen på.
En normalt tankegang må jo være målet.
Og kunne gå til matbutikken uten hjelp av noen med bil. Det å kunne gå ut og gjøre ting bare fordi man har lyst.
Alle de tingene som alle andre tar for gitt er de tingene jeg bare skulle ønske jeg også kunne gjøre.
Og jeg kunne jo det før. Og dit må jeg komme meg igjen.
Jeg nekter å la dette styre meg mer.
Så det betyr at jeg må begynne å trene. Og da mener jeg både fysisk og mental trening.
Og jeg tror at det er noe jeg skal begynne å dele her.
Jeg vil bli motivert! Både ved å dokumentere det her, og forhåpentligvis litt motivasjon her og der i kommentarfeltet.PS: Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette med mote og sminken og hverdagslige ting også. Men jeg bare legger til det jeg hele tiden unngår å dele også som en del av innholdet.
