Jeg skulle prøve å skrive mer om de tingene som ikke er så lett å skrive om. Jeg tror mye av grunnen til at jeg ikke har gjort så mye av det enda er fordi det er mye som er vanskelig å innrømme for seg selv.
Jeg har hørt flere ganger at jeg ikke kommer meg videre før jeg aksepterer at jeg sliter. Det er noe jeg syntes er vanskelig.
Å innrømme for seg selv at man har det som man har det er ikke lett når man alltid har vist seg selv som en sterk person. Og jeg vet jo at det ikke er en svakhet å slite, det kan jo tross alt skje med hvem som helst. Og i dette samfunnet er det jo ikke uvanlig heller. Men det virker på en måte unaturlig at det er meg som har det slik.
Selvom jeg har opplevd mye som har gjort at det ble slik, så er det ikke lett.
Jeg er en problem løser og hater et problem jeg ikke klarer å løse. Men det er ofte vanskelig å løse sine egne problemer helt alene når man ikke helt skjønner hva problemet er. I bunn og grunn vet jeg jo, men kroppen sine reaksjoner virker så unaturlige i forhold til det hele. Hodet mitt henger seg opp i småting.
Småting som ikke har med noe å gjøre. Og det er disse småtingene som er opptar hodet mitt. Ikke de store viktige tingene som faktisk har påvirket meg opp igjennom, men heller de unødvendige tingene som ikke egentlig er noe problem.
Og jeg tror det er en av de tingene som gjør det hele vanskelig å akseptere. For jeg forstår ikke hvorfor eller hvordan.
Eneste jeg kan gjøre er å prøve å bli mer aktiv, en prosess jeg allerede har satt i gang. Jeg håper at det er løsningen på mye, og rett og slett bare aktivere kroppen mest mulig.
🖤