Jeg tror at noen mennesker, uansett om man ikke snakker lenger og uansett hva som gjorde at man ikke lenger er i hverandres liv bare forblir i deg.
De blir som en del av DNA’et ditt. Dette er ikke hvilken som helst mennesker, men de du virkelig delte noe spesielt med. De forblir i et minne, en tanke og en følelse.
Jeg tror vi har mange venner igjennom livet. Noen møter du for å lære noe og andre møter du for å lede deg videre til andre du er ment til å møte. Men så har man de menneskene som du bare er ment til å ha i livet ditt. Og når disse menneskene ikke er der lenger, er det som om de tar en bit av deg med seg.
En bit du savner og lengter etter. For det er ikke meningen at du skal være uten og de skal ikke være uten deg.
Det er merkelig å være uten noe det føles ut som du er ment til å ha.
Så om du har det, ikke ta det for gitt. Ikke legg det på hylla for et kjæreste forhold eller en ubetydelig krangel.
Krangler vil man ha med alle man gir noe av seg selv til og kan til og med være både bra og sunt. For det betyr at man lærer å forstå hverandre bedre om man ikke glemmer å lytte.
Ikke gi opp på noe fordi det er vanskelig. De beste tingene i livet kommer ikke enkelt.
(Bilde lånt fra google)
Tror dette må være mitt nye favorittinnlegg fra din blogg nå! Syntes dette er veldig godt skrevet. Du er tydelig reflektert, og det hersker ingen tvil om at du har tenkt mye rundt dette temaet.
Og så kom jeg til å tenke på noe nå.. Hvor mange mennesker har jeg egentlig hatt i livet mitt til nå som jeg på et eller flere tidspunkter har kalt for en venn, men som jeg ikke lengre har kontakt med nå. For det er en god del nå. Og så lurer jeg på hvor mange av disse jeg hadde fungert med i dag. Hvor mange av disse jeg heller burde ha hatt i livet mitt i dag, i stede for den gang da. Og selvfølgelig: hvor mange av disse jeg hadde fungert dårligere med nå enn før – for det er helt klart noen av de også.
Delte dette innlegget jeg! ^^
Takk. Satt egentlig å følte meg litt nedfor og fant ut jeg bare skulle skrive og få det ut. Og det hjalp veldig.
Men ja, det er fort gjort å begynne å lure og tenke. Men jeg tror og håper at ting skjer som de er ment til å skje… til en viss grad. Også er det litt opp til oss selv også å tiltrekke det man vil ha.