Hvis det er noe jeg virkelig syntes er barnslig, så er det når venner sletter deg fra facebook for tulleting.
Hvor de egentlig bare burde gått å snakket med deg om hva enn som var problemet. Noen sletter også andre bare for dramatisk effekt. Og greit nok, det er som en virtuell bitchslap. Men så hva?
Hva gjør du etterpå?
For det som ofte skjer nå til dags er jo at man bare ikke snakker på flere år. Om man i det hele tatt noensinne snakkes igjen.
Så mange vennskap endt på den mest idiotiske måten som finnes, og som oftest for tulleting som man bare kunne snakket ut om i 5min og vært over.
Men isteden blir det følelser man tar med seg de neste årene. Fordi sånn fungerer vi.
Når følelser og tanker ligger i oss helt uløst, så blir det bare der og manifesterer seg som andre ting. F.ekes angst eller sinne.
Vi lever på en helt tullete måte styrt av sosiale medier som vi konstant gjømmer oss bak.
Å være introvert er som den nye folkesykdommen og skaper et veldig dysfunksjonelt samfunn.
Folk sliter med å dukke opp i spontane situasjoner som ikke var planlagt en uke i forveien. Eller snakke på telefon. Ta bussen og faktisk snakke med sidemannen er jo galskap…
Det er slike ting som gjør at jeg virkelig føler meg utenfor resten av samfunnet.
Jeg foretrekker å snakke ut med folk om ting som er vanskelig istedenfor å løpe hjem med halen mellom bena og slette de fra sosiale medier. Ja, for da er jo problemet løst?
Jeg kunne være ganske umoden på slike ting for en del år tilbake. Og det har noen ganger ført til litt kleine situasjoner etterpå. Særlig folk jeg har slettet på Facebook uten å sende noe melding om hvorfor, folk som bor eller er mye i Oppdal, som derfor er en høy sjanse å treffe på når jeg er ute og går, har jeg angret litt på noen ganger at jeg bare har slettet “uten videre” nå og da.
Også kan man jo tenke at det er lettere med folk som bor i helt annet distrikt, og som antagelig har så og si null-relasjoner til der man selv bor… Joda, men sjansen for å faktisk treffe på disse menneskene likevel veldig random er der likevel, det har jeg også opplevd å kjenne på kroppen faktisk xD
Og uavhengig av om man treffer på folk igjen, eller ikke, så er jeg i bunn og grunn ganske så enig med det du har skrevet i dette innlegget nå likevel. Man burde helst kunne sende en melding til noen om det først er noe, fremfor å bare “slette” folk i hytt og pine over de minste ting.
Ja. Føler det er en ting å slette folk du ikke snakker med anyways eller folk du ikke husker hvem er. Men å slette folk du liksom er gode venner med i utgangspunktet og har masse historie med… blir noe annet igjen. Så der fortjener man jo en forklaring. Også er det dumt når vennskap bare ender fordi en valgte å være litt dramatisk på facebook en kveld liksom xD
Jupp! Og, men ja.. Nå skal det sies at de aller fleste jeg har slettet har jeg for så vidt STORT SETT (noen unntak) ikke hatt så godt, eller nært forhold til. Men det var en periode hvor jeg sletta søstra mi på Facebook fordi jeg følte hun ikke var så flink til å akseptere visse grenser jeg hadde for hvor mye snakk jeg ville høre om alkohol og festing f.est, et tema jeg var veldig anti før, angstet og ble veldig depressiv sånne ting kom opp på banen, og det så hun ikke noe vits den gang i å akseptere med mindre jeg selv kunne finne ut av hvorfor og videre forklare henne hvorfor hun måtte akseptere det i detaljer.
Da prøvde jeg også å late som hun ikke fantes irl en periode også.. xD Men uansett, det er en del år siden, vi var begge en del år yngre da, bare så det er nevnt. Ting har heldigvis skjedd til det bedre siden.
Ah, haha.
Men tenker at man gjør mye dumt når man er yngre generelt.
Tenker det er verre hvis man fortsatt gjør de i denne alderen og bare aldri lærer av ting man har gjort før. Er vell heller det jeg reagerer på.. at disse personene som trigget innlegget er godt voksen og burde nå visst bedre.
Enig i mye – men tenker også at det er en form for grensesetting. Hva man har behov for å gjøre for å komme seg over noen, feks – kan jo involvere å slette de på alle sosiale medier uansett om man har blitt enige om å være venner eller ei. Selv har jeg som yngre slettet et par jeg ikke var akkurat god venn med, men bekjente – som gjorde ting mot meg som ikke var ok i det hele tatt. I dag hadde jeg nok håndtert det annerledes, men der og da kjentes det rett.
Ja, i noen sammenhenger kan det være bra.:) F.eks etter et tungt brudd med kjæresten er det jo både sunt og bra og slette vedkommende fra sosiale medier for å komme seg videre.
Men personlig opplever jeg at folk gjør det i så rare settinger som ikke kan tolkes som verken sunt eller modent og er i hovedsak det jeg reagerer på.