Jeg var sint på deg.
Du var en av de personene jeg stolte mest på i livet mitt, du var en person som føltes som hjemme.
En stund var det som om vi var samme person. Det var alltid meg og deg.
Så gjorde du de tingene du gjorde og sa de tingene du sa, og det var som om hele deg forsvant rett foran øynene på meg. Du ble en person jeg ikke kjente. Du ble fremmed for meg.
Du såret meg og det gjorde vondt, men det vondeste var at du ødelagte bildet mitt av deg.

Den første tiden etter var jeg egentlig bare satt ut av det hele. Og deretter forsvant du mer og mer fra tankene mine.
Jeg sluttet å tenke på deg.
Men jeg tror jeg gjorde det for å beskytte meg selv. Hvis jeg ikke tenkte på deg var det som det aldri skjedde.
Det dumme med det er at tankene tar deg alltid igjen til slutt.
Du kan aldri rømme fra dine egne følelser eller opplevelser. Man må føle og man må heale.

Jeg gikk gjennom noe vondt i fjor. Noe jeg ikke kan beskrive hvor tøft faktisk var.
Personen jeg trengte var deg.
Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg vil ikke trenge en person som ikke vil meg godt, men jeg må våge og tro at vennskapet våres ikke bare var en løgn men at du faktisk var like glad i meg som jeg var i deg. Den personen jeg stolte på og bare ville alt godt, det er den personen jeg håper du egentlig alltid er i bunn og grunn.
At det som skjedde var ut av karakter og at det er en forklaring på det hele.

Alt jeg vet er at det er sjeldent man møter mennesker man kan føle hvordan har det selvom man sitter i forskjellige hus og ikke har sagt et ord til hverandre den dagen.
Men du sluttet å være der for meg når ting ble vanskelig, og det tror jeg er det vanskeligste å tilgi.
Likevel tror jeg det er på tide.