Jeg er så lei.
Skulle ønske jeg kunne komme med noe skikkelig oppmuntrende og motiverende, men akkurat nå er det dette jeg føler.
Jeg er bare så lei. Lei av å føle meg nervøs for å klemme folk eller være ute i folkemengder.
Det irriterer meg at dette er en situasjon vi må deale med.
Jeg måtte dodge en klem i dag og sekundet etter følte jeg for å bryte ut i gråt. For alt jeg ville var å ta imot den klemmen.
Like etter begynte jeg å tenke på hvordan det var før å kunne gå ute og løpe mot en man kjenner å gi hverandre en klem på en åpen plass midt inne i sentrum med masse folk rundt.
Jeg er en person som elsker klemmer. Det er ingenting som er bedre enn å gi folk man er glad i en god klem, om det er av glede, en måte å hilse eller som trøst.
Dette er fullstendig dritt! 
Og akkurat i skrivende stund sendte en venn av meg en artikkel om at omikron varianten og den ekstreme spredningen som foregår nå kanskje kan bety at vi går mot slutten av pandemien.
Akkurat da klarte jeg ikke holde tårene i sjakk lengre.
Selvom denne artikkelen selvfølgelig kun er noe de nå mistenker og ser på som en sannsynlighet betyr det jo ikke at det er fakta. Men det var likevel akkurat det jeg trengte å høre og det er godt å i det minste se at det er en mulighet for at ting snart blir bedre.
Vi får bare hjelpe hverandre å holde motet oppe og/eller ta seg en tur ut i skogen og bare skrike en times tid. ♡
Instagram @Rlablogg
Snapchat @Rlablogg