Hei!
Hvordan går det?
Jeg sitter akkurat å rydder opp i den personlige Instagrammen min. Min eldste Instagram profil.
På en del av de eldre bildene har jeg brunt hår og det fikk meg egentlig til å tenke. Hvorfor klarer jeg ikke tanken på å få brunt hår igjen? Det er jo bare hår? Og alle sier jo at de liker meg best som brunette.
Men jeg hater virkelig tanken på å skulle farge håret mitt brunt. Det er nesten som om jeg forbinder brunt hår med noe traumatisk.
Kanskje det handler om at det skjedde en del ting i livet mitt mens jeg hadde brunt hår, og jeg følte at blondt hår ble en ny start. Jeg vil liksom ikke tilbake til mitt gamle liv. Og jeg har aldri vært så fornøyd som jeg har vært med blondt hår.
Men jeg vet ikke hvorfor blondt hår gjør meg så glad. Men jeg føler at både personlighet og hva man føler om seg selv kan endres eller hvert fall små justereres bare ved å endre hår stil eller hårfarge.
Selvom jeg kan se tilbake på det brune håret og syntes det ser ok ut, så gjør det meg likevel litt uvel. Jeg tror jeg også forbinder håret med en person, hvor jeg følte jeg ikke hadde frihet til å gjøre hva jeg ville med utseendet mitt. Jeg dempet meg selv for dem.
Og jeg er lei av å være usynlig, lei av å holde igjen. Lei av å tilpasse meg andre. 
Jeg tror jeg kan forstå dette faktisk. Føler jeg har det veldig sånn med enkelte andre ting. F.eks bilder eller videoer hvor jeg har et eller annet ansiktsuttrykk som jeg personlig ikke er så glad i, men som tydeligvis får inn en del flere likes hvis jeg “tar det frem” på et nytt profilbilde på Facebook eller noe. Ansiktsuttrykk som minner meg litt vel mye om pappa. Ikke alltid det plager meg like mye, men kan uansett legge til at jeg og pappa har ikke alltid hatt det beste forholdet, for å si det litt forsiktig. Og spesielt derfor syns jeg det er ekstra plagsomt at et av de mer naturlige smilene jeg liker minst, tydeligvis ser ut til å være det som egner seg best om jeg altså vil ha flere likes og sånn på bilder, enn hva jeg kanskje ville fått uten..
Og om jeg har dempet meg selv for andre mennesker? Ja. Og igjen føler jeg for å bruke min far som et eksempel her. Pappa er på ingen måte slem. Men han kan være veldig konservativ og dømmende til tider. Og han er gjerne en av de som bare slenger ut ting, uten å tenke seg særlig om. Så ofte når vi først møtes har jeg holdt igjen en del. Er mye jeg skulle ønske jeg kunne snakke med han om, men som jeg ikke har orket å gi en sjanse en gang, fordi han kan være så gammeldags, dømmende og mildt sagt lite selvinnsiktlig.
Ja, skjønner. Ganske ulikt det jeg skrev om men samtidig litt likt.
Kjipt når det er ens egne foreldre som gjør at man må dempe seg selv. Er jo de som skal være mest støttende og forståelsesfulle. Hatt en dømmende og gammeldags person i livet mitt, og det har gjort mye skade på meg. Men det er jo ikke en jeg deler dna med og har derfor ikke noe å bevise eller noe jeg trenger å få fra den personen annet enn å ha kommet meg vekk og prøve å glemme. Så håper det en dag endrer seg for dere da.