Det er noen perioder man bare føler at man er i en liten slags angst tåke. Det er vanskelig å lære noen nytt, konsentrere seg eller huske ting.
Og det er ikke nødvendigvis sånn at man føler på så mye angst heller, men jeg tror det heller har med at man når et punkt hvor man føler mer og tenker mer på det at man ikke har kommet dit man helst vil være enda.
Spesielt nå som det begynner å bli varmere og vi har flere dager med sol. Jeg vet at folk er ute å koser seg med venner, og det vil jo selvfølgelig jeg også.
Det er tragisk at psyken har tatt så lang tid å bedre og selvom jeg vet jeg er på vei et sted og ting jobbes med så skulle man jo selvfølgelig ønske at man bare kunne hoppe frem til akkurat dit man vil.
Men det er noe med dette å ta innover seg reisen også, for alt er jo der av en grunn og gjerne fordi det er ting man må lære.
Og for en sjel som meg som er ganske utålmodig kan det være smålig irriterende.
Men jeg har jo prøvd dette mange ganger og hvis det er en ting jeg har lært så er det at man ikke kan hoppe over viktige steg, uansett hvor mye man har lyst.
Men det er en del av meg som kan føle på friheten. Friheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil.
Jeg vet den kommer. For jeg er allerede på vei. 
Følg meg gjerne på Instagram!
