Å slite med psyken er som å være i tåke. Men jo mer man utfordrer den jo mindre tåke blir det.
I begynnelsen er det noen glimt her og der. Minner som kommer tilbake og gamle følelser, men bare i noen sekunder her og der.
Det er merkelig. For på en måte føles det som mye tid har gått, men på en annen side føles det som om alt skjedde for en uke siden. Når disse følelsene dukker opp er det som om du går rett inn der du sist var før du begynte å slite. Og om du har slitt i flere år er dette en ekstra spesiell opplevelse.
For minnene og følelsene som dukker opp inneholder kanskje folk som du ikke lenger snakker med og situasjonene du føler på er for lengst forbi.
Man innser kanskje at det er mye man må bygge opp igjen. Ikke bare seg selv, men et helt nettverk. Finne sin plass igjen.
Og det er ikke bare bare.
På mange måter har det å slite med psyken vært et rent…vell, helvete. Men på en annen side har det lært meg mye nyttig. Blant annet at de man trodde var gode venner ikke var en venn i det hele tatt. At det er viktig å sette grenser og lære seg å ta vare på seg selv. At man har lov til å like det man vil like uten at det betyr at man er egoistisk fordi man lar seg selv tenke litt på seg selv også. At det er noe som heter “for snill”.
Det tok meg tid før jeg skjønte at jeg hadde lov å sminke meg ordentlig og bruke akkurat de klærne jeg ville uten at det betydde at jeg var verken overfladisk eller egoist.
Det tok meg å miste de fleste vennene mine før jeg virkelig fant meg selv. Og for å quote Selena Gomez “I needed to lose you to love me”.
Jeg bleket håret mitt blondt igjen fordi jeg innså at jeg ikke følte meg som meg selv med brunt hår. Jeg hadde det kun fordi alle sa de likte meg best som brunette. Jeg hadde mye tid, og det gjorde at jeg fant interessen for sminke. Den stunden jeg bruker på å bare sitte å sminke meg er nesten som meditasjon. Jeg tenker ikke på noe annet enn selve sminken og akkurat det er utrolig deilig.
De fleste klærne mine var stort sett svarte. Nå har jeg derimot en helt ny garderobe hvor svart er noe av det jeg har minst av. De mørke klærne gjorde meg trist. Nå går det i hvitt, pastel rosa og beige toner. Jeg synes likevel noe svart kan være elegant og også sexy. Så noen svarte plagg har jeg, som jeg gjerne hadde brukt på f.eksfest. Men mesteparten er girly og feminint i lyse farger.
Jeg tror det er viktig å huske på at det er lite her i livet som bare er negativt. Selvom alt føles ganske dritt, så har det kanskje vært noe positivt i det også. Det er viktig å finne disse tingene, sette pris på dem.
Det er de tingene som blir motivasjonen. Motivasjon til å gjøre bedre, ta bedre vare på seg selv og bli sterk igjen.
Finn gleden, også i mørket.
“Happiness can be found even in the darkest of times, if one only remembers to turn on the light” – Dumbledore
Alltså Dumbledore har de beste quotesne. 
Snapchat @Rlablogg
Kom til å tenke på noe da jeg kom til delen hvor du nevner forandringene i klesveien nå. Gjelder tristheten du følte på først og fremst da du brukte sorte klær selv, eller kan du føle på litt utfordrende følelser når du er i lag med andre som selv går kledd temmelig mørkkledd? 😊
Det gjelder hovedsakelig meg selv. Men det jeg synes var kult før med det alternative og den type mørke stiler synes jeg ikke lenger er så kult. Og kan bli påvirket hvis jeg er med folk som kler seg “all dark, all the time”.
Men samtidig kommer det litt ant på personen også.
Du kler deg jo stort sett mørkt, men jeg tror ikke jeg egentlig har tenkt så ofte over det, for på andre siden av ting liker du også rosa osv haha.
Ps: Jeg synes fortsatt at noe alternativ stil kan være kult, men det spørs veldig på settingen.