I dag har jeg en sånn velkjent følelse som jeg ikke har følt på lenge.
Solen skinner, det er snø utenfor og du kan føle varmen igjennom vindusglasset.
Det får meg til å tenke på alle de gangene vi hadde ski dag med skolen.
Man fikk valget mellom langrenn og slalom.
Jeg valgte alltid langrenn og tok turen opp fjellet med mine daværende venner. Vi pratet i vei hele veien opp og storkoste oss.
Da vi kom opp på topp satt vi oss ned i snøen, fant frem kakaoen og annet snacks. Kvikk lunsj hadde vi selvfølgelig med.
En gang da vi var ca. halvveis opp fjellet stoppet noen av vennene mine for å fylle vann på flasken fra elven som rente der. Jeg sto å ventet oppe i veien. Tilslutt fant jeg ut at jeg skulle dra ned til dem da de brukte litt for langt tid. På veien ned det jeg trodde var en gress hau under et lag med snø falt jeg plutselig igjennom med ene foten (og hele skien).
Der satt jeg altså bom fast mens de andre kom løpende opp for å prøve å dra meg opp igjen. Det prøvde og prøve men til ingen nytte. Heldigvis kom det en dame gående forbi med spade og gravde foten min opp igjen.
Akkurat det var kanskje ikke en koselig opplevelse, men fortsatt litt morsomt å se tilbake på.
Jeg føler dette ville vært en typisk dag skolen hadde arrangert en slik ski dag.
Det er en følelse av at det snart er påske. Noe som for mange betyr skidager på hytten, noe jeg også er ganske vant til.
Men SÅ er det vår.
Håper alle har hatt en strålende dag så langt xx
Følg meg gjerne på Facebook HER
Og Instagram HER
#skole #ski #skidag #snø #sol #hytte #kos #kvikklunsj #godis #tur #langrenn #natur
Slike ting tror jeg de aller fleste som har gått på litt på ski en eller annen gang har opplevd. Ganske klassisk, kanskje ikke hysterisk morsomt når det skjer nei, men stort sett ihvertfall litt gøyale historier for ettertiden.
Og dette innlegget fikk meg nå særlig til å tenke på en viss person. Min bror. Han var verdens mest klossete som barn. Jeg og søstra mi hadde også vårt, men han var utvilsomt den aller mest klumsete av oss alle. Under en påsketur med meg selv, han, søstra mi, mamma, samt yngstesøstra til mamma (også kjent som tante) så klarte han å bli hengende i et tre etter sælene i buksa han hadde på seg der og da.
Og en annen gang hadde han klart å “falle” ned i et hull som var akkurat for dypt til at han var i stand til å klatre seg opp igjen fra sneen på egen hånd.
Ah!! Og ved en annen anledning kunne han faktisk ha drept noen under en skoletur som var lagt til en av skiheisene i Oppdal. Jeg og to voksne (jeg var som oftest en slik en som satt mer med de voksne enn de på min egen alder) da det plutselig kom et ski flyvende over bordet. Hva som egentlig hadde skjedd vet jeg fremdeles ikke i dag, men skieet hadde ihvertfall blitt skutt ganske langt og hadde allerede “flydd” en del meter for å si det sånn, da det omsider fløy over bordet vi satt.
Heldigvis ble ingen truffet, DET er bare flaks og et mirakel jeg ikke helt klarer å forstå. Og jeg tenker nå at.. Hadde noen foreksempel blitt truffet i ansiktet der vi satt, så tror jeg faktisk ikke vedkommende hadde overlevd..
POKKER ALTSÅ, jeg klarer ikke helt å slutte å skrive når jeg er inne på bloggen din, tydeligvis. Og takket være dette blogginnlegget ditt om DEG og DIN historie nå har jeg plutselig begynt å tenke tanken om å.. “Hmm. Hvorfor ikke ta og skrive “ALT OM MIN BROR” sånn at jeg kan tjene litt penger på alle disse minnene, og utnytte de klumsete sidene som han nå forsåvidt har klart å legge mer eller mindre fra seg”. For det skal sies, det har han mer eller mindre altså gjort xD