Denne helgen har vært helt herlig❤ Det er nydelig vær og varmt ute. Akkuratt nå føles det som sommer.
Så i går tok jeg med meg Ragnvald hjem til min mor og de og grillet. De andre i kollektivet hadde planer, så da ble det meg og Ragnvald som tok turen ut. Vi koste oss i solen med god mat og drikke. Og utover kvelden ble det mer… Drikke og musikk.
Nå er jeg hjemme igjen i kollektivet og henger ut vinduet og soler beina.
Hva gjør dere i finværet?
Glitter Freckles
Futuristic Hair
Flash Tattoo (above)Eyebrows
Bohemian Style
♥Ville dere prøvd ut noen av disse trendene?
#mote #makeup #style #sminke #looks #hair #fashion #beauty #trends
I dag sto jeg opp og spiste frokost, og så hoppet jeg rett på rengjøringen.
Ikke alltid lett å bo i kollektiv da det blir fort rot og skittent, så måtte jeg bare gjøre noe med det.
Alle andre er på jobb, så koser meg med musikk og smoothie i tillegg.
Hadde egentlig tenkt å trene i dag, men denne rengjøringen blir egentlig som en treningsøkt i seg selv.
Og det er egentlig sånn trening jeg liker best, altså… trening som ikke føles som trening.
Song of the week
Dere kan også følge meg på facebook HER,-
Ting var enklere før. Ikke fordi livet var ukomplisert, men fordi jeg visste hvordan jeg skulle takle det.
Det er ikke sånn det funker nå lenger. Jeg vet ikke om det er noe man mister når man vokser opp, evnen til å se ting på en simplere måte.
Kanskje man gjør det mer komplisert i hodet sitt. Mer komplisert enn det trenger å være. Eller at det kan oppstå så mye at man ikke ser klart nok
til å gjøre det enkelt.
Alt jeg vet nå er at det å vokse opp er tungt. Spessielt rundt denne alderen her. Hvor man ikke er ungdom lenger, men heller ikke helt voksen.
Når jeg var yngre så jeg på livet på en helt annen måte. Livet var magisk og jeg kunne oppnå alt hvis jeg bare ville det nok.
Ville jeg det egentlig ikke? Eller var det noe som holdt meg tilbake.
Eller kanskje jeg likte det å ikke vite, det å ikke pushe skjebnen. Fordi jeg hadde troen på at alt kom til å falle på plass av seg selv når tiden var riktig.
Jeg satte pris på alle de små tingene som ga meg glede. Og syntes det var det viktigste.
Og ikke måtte oppnå det uoppnåelige, men være glad for at man har det man har.
Problemet var vell at jeg ofte hadde det egentlig ganske tungt, og var nok derfor jeg satte ekstra pris på ting. Men det gjorde også at jeg ville holde
fast på ting, og personer mer enn jeg burde. For jeg innså etterhvert at få tenkte sånn som meg. Folk ville alltid ha mer, bedre og større.
Folk ble aldri fornøyd. De ville være penere, og bedre. Alltid missfornøyd.
Jeg var egentlig fornøyd med å bare være meg. Jeg likte å skille meg ut. Jeg ville ikke se ut som alle andre, kle meg som alle andre eller oppføre meg som alle andre. Jeg ville finne min egen vei og min egen måte å gjøre ting på. Selvfølgelig tok også jeg inspirasjon fra ting.
Men det var sjeldent fra menneskene rundt meg.
Hvorfor er da nå da så vanskelig å gjøre nettopp det? Det som falt så naturlig for meg da. Er nå bare vanskelig.
Tror når jeg innså at alt som foregikk i bakgrunnen (som jeg da valgte å ingorere) forfølgte meg. Og på ett tidspunkt kom alt stormende mot meg. Og jeg traff veggen.
Men hvorfor klarer jeg ikke rive den ned? Og hvorfor tar det så lang tid?
Er vell en mening med det også. Har jeg ikke troen på det, så har jeg ikke troen på mye annet heller. 
#livet
