Akkuratt nå sitter jeg og vurderer og jeg skal farge håret blått eller rosa (pastell eller ikke) osv.
Rosa er trygt da jeg har prøvd det før og var ganske fornøyd med det.
Men blått? No idea hvordan det vil se ut. Har også lilla jeg kan bruke.
Jeg kommer til å gå tilbake til brunette på et tidspunkt tenker jeg. Og vil få prøvd ut litt farger før den tid. Er vell ikke noe bedre tidspunkt enn på våren for gøye hårfarger.
Ting var enklere før. Ikke fordi livet var ukomplisert, men fordi jeg visste hvordan jeg skulle takle det.
Det er ikke sånn det funker nå lenger. Jeg vet ikke om det er noe man mister når man vokser opp, evnen til å se ting på en simplere måte.
Kanskje man gjør det mer komplisert i hodet sitt. Mer komplisert enn det trenger å være. Eller at det kan oppstå så mye at man ikke ser klart nok
til å gjøre det enkelt.
Alt jeg vet nå er at det å vokse opp er tungt. Spessielt rundt denne alderen her. Hvor man ikke er ungdom lenger, men heller ikke helt voksen.
Når jeg var yngre så jeg på livet på en helt annen måte. Livet var magisk og jeg kunne oppnå alt hvis jeg bare ville det nok.
Ville jeg det egentlig ikke? Eller var det noe som holdt meg tilbake.
Eller kanskje jeg likte det å ikke vite, det å ikke pushe skjebnen. Fordi jeg hadde troen på at alt kom til å falle på plass av seg selv når tiden var riktig.
Jeg satte pris på alle de små tingene som ga meg glede. Og syntes det var det viktigste.
Og ikke måtte oppnå det uoppnåelige, men være glad for at man har det man har.
Problemet var vell at jeg ofte hadde det egentlig ganske tungt, og var nok derfor jeg satte ekstra pris på ting. Men det gjorde også at jeg ville holde
fast på ting, og personer mer enn jeg burde. For jeg innså etterhvert at få tenkte sånn som meg. Folk ville alltid ha mer, bedre og større.
Folk ble aldri fornøyd. De ville være penere, og bedre. Alltid missfornøyd.
Jeg var egentlig fornøyd med å bare være meg. Jeg likte å skille meg ut. Jeg ville ikke se ut som alle andre, kle meg som alle andre eller oppføre meg som alle andre. Jeg ville finne min egen vei og min egen måte å gjøre ting på. Selvfølgelig tok også jeg inspirasjon fra ting.
Men det var sjeldent fra menneskene rundt meg.
Hvorfor er da nå da så vanskelig å gjøre nettopp det? Det som falt så naturlig for meg da. Er nå bare vanskelig.
Tror når jeg innså at alt som foregikk i bakgrunnen (som jeg da valgte å ingorere) forfølgte meg. Og på ett tidspunkt kom alt stormende mot meg. Og jeg traff veggen.
Men hvorfor klarer jeg ikke rive den ned? Og hvorfor tar det så lang tid?
Er vell en mening med det også. Har jeg ikke troen på det, så har jeg ikke troen på mye annet heller.
Herliiiig. Det er sol i Bergenby, og nå er det helg. Føler det er lenge siden sist jeg våknet opp med solstråler snikende inn gjennom vinduet. Jeg startet dagen litt sent i dag, insomnia er no joke. Men nå skal jeg se om jeg får kommet meg ut i sollyset før det er vekke igjen. Håper alle går ut og nyter disse dagene, kisses ♥
Ps. Bildet tatt ut vinduet her i kollektivet. Kan ikke klage på utsikten nei.
I dag var den siste dagen jeg koste med pusen min, hørte han male og pratet med han. Akkuratt nå føles det helt uutholdelig. Jeg har mistet en del av meg, en del jeg kommer til å savne. Og ikke vet hvordan jeg skal klare meg uten. I 14 år har vi hatt Pitterpusen. Katten som alltid heller skulle drikke fra dusjen enn vannskålen. Som lå i vasken og ventet på vann. Han var en katt med stor apetitt. Han elsket mat og var et skikkelig matvrak. Han lå i sengen min og malte når jeg var trist og pleide å vekke meg om morgenen.
Folk som ikke har dyr vet kanskje ikke hvor tungt det er når dyret dør. Hvor mye personlighet de har og hvor inviduelle de er på samme måte som oss. Det er ingen som kan erstatte han. Og ingen vil være som han. Det finnes bare en Pitterpus.
Legen sa det var nyrestein, og for de som ikke vet hva det vil si.. Så er det ekstremt smertefult.
Har gått på smertestillene hele uken, i går var første dagen jeg klarte meg uten.
Uansett når jeg kom hjem på tirsdagen hadde guttene i kollektivet ryddet og vasket huset. Og vært ekstra skjønne og kjøpt blomster og sjokolade til meg, som sto klart på rommet mitt.
Nå håper jeg bare at jeg blir bra i løpet av de neste dagene så jeg får gjort alt jeg skal gjøre. Og ikke minst komme meg ut av rommet!
Akkuratt nå er det strålende sol og 26 grader her i Bergen, så i dag har jeg og Ragnvald sittet ute og solt oss. Vi prøver å nyte det lille vi har hatt av sol denne sommeren. Og nå er det bare ca. 2 uker igjen til jeg har bursdag, så jeg driver allerede nå å planlegger fest. Har ikke feiret den skikkelig på mange år nå. Så håper det blir bra i år! Ikke at jeg ser så veldig frem til å bli 22.. kunne gjerne blitt 18.. eller til og med 16. Føler tiden går fortere enn det jeg gjør. Så fra nå av går jeg bare opp i level !
