Jeg har aldri vært den som leser flest bøker. Jeg har heller aldri vært den som liker å sitte i ro å være stille.
Vansker med å konsentrere seg, vansker med å holde fokus når ting går for tregt. Lett distrahert, spontan og litt hyper.
Ok, veldig hyper.
Jeg har heller aldri forstått helt hvorfor jeg ikke bare klarer å være stille i mitt eget hode lenge nok til å lese en bok.
Men stille er det altså ikke.
Konstant tankeskjør, som om jeg aldri blir trøtt. Tanker som holder meg våken til langt på natt.
Tankene som forlanger at jeg skal ha et svar på alt. Svar på alt som foregår ute i universet, svar på hvorfor samfunnet er som det. Svar på alt som kan stilles spørsmål om. Og ja, det er jo alt.
Tanker om alt jeg vi gjøre dagen etter men som aldri blir gjort.
Tanker om overfladiske ting som hår, sminke og klær. Som jeg på en eller annen måte klarer å gjøre mye dypere enn det egentlig er.
Og så får jeg vondt av alle som ikke har det bra. Som kanskje sitter i ett av nabohusene og trenger noen å snakke med.
Så nærme men samtidig så langt vekke.
Alt jeg har lyst til er å være der. Møte opp. Stille opp.
Samtidig håper jeg at det man gir til andre vil komme tilbake til en selv på et tidspunkt.
Kanskje en dag vil de man har hjulpet, hjelpe deg tilbake.
Tanker. Det er for så vidt bra man tenker.
Skulle vell bare ønske de var færre om gangen og ikke så påtrengende.
Som en gjest man ikke inviterte over på middag men setter seg ned å spiser likevel. Noe jeg for så vidt ikke hadde hatt noe imot, men mindre det var en dårlig person.
Men for mange tanker leder til angst, og angst leder til depresjon.
Og depresjon gjør at ingenting blir gjort. Man vet man burde og innerst inne vet man at man vil. Men kroppen hører ikke etter.
Den bare ligger der og orker ikke, den vil ikke.
På tide å ta tilbake kontrollen.
#tanker #psyke #hodet